HANNE VASSHUS

About

Hanne Vasshus er jenta som begynte å spille tuba som 9åring og som var svært fornøyd med det,
fordi da fikk hun sitte mellom Axel og Dag.
De flotteste. Peneste. Søteste.
Mandigste gutttene i korpset.
Uansett, jeg er Hanne.  31 år gammel fra Stavanger som bor i Stavanger og som ved siden av musikken jobber som konstituert rektor ved kulturskolen på Rennesøy.
I tillegg er jeg frivillig på KåKå katedralen, fast medlem av Stavanger Storband, Hank W. Rodgerson Gospel Experience, Prøysens Kvinne og Hanne Vasshus Band.

Musikken i meg har alltid tatt meg med til uante plasser, steder, følelser og tanker.
Musikk er min terapi, min pasjon, mitt hjerte og min aller største frustrasjon.

Litt om min vei
Min første og kjæreste aspirantdirigent Niels Haara sa engang til meg:
«Hanne, nå når du spele tuba så e du grunnmuren i korpset.»
«Hæ?!» jeg skjønte ingenting.
Men så sa han noe om at for at et hus skal kunne stå trygt i all slags vind så behøver det en solid grunnmur.
Og at hvis jeg var stødig så ville alle de andre i korpset også på en måte bli stødigere.
«Eg styret visst tempoet».

Senere, mange år senere så begynte jeg å synge.
Dette var i 2.klasse på videregående og jeg følte helt ærlig at jeg hadde vokst ifra blåsingen, og at synging var mye bedre

foruten om at det lå lett til for meg.
I tillegg så trengte jeg ikke å bære på en svær kasse.
Når en er sanger så tar en visst bare med seg selv.
Fantastiskt!
Tilbake til 2. klasse på videregående.
På den tiden hørte jeg mye på jazz.
Alle på musikklinjen hørte på jazz.
Jazzhjørna.
Jeg likte den gamle jazzen.
Den underholdende.
Den som fortalte en historie.
Gjennom denne jazzen ble jeg kjent med Miles Davis, Sarah Vaughan, Ella Fitzgerald, Chet Baker, Cæcilie Norby, David Bowie, Radiohead og selvfølgelig Alanis Morisette.
Og det, eller denne musikken forma meg til å bli en ganske så grei jazzsangerinne,
men jeg ville ha mer.
Mer dramatikk.

Så da ei venninne en dag sa til meg at jeg burde sjekke ut Bårdar Akademiet, fordi hun trodde den skolen ville passe meg,
så meldte jeg meg på audition til en musikalskole. Som jeg forresten ALDRI hadde hørt om.
Veien inn dit var krokete.
Kom på ventelista.
Flytta til Bergen.
Studerte religion.
Men så en dag, så kom det en
telefon.
Det var daværende rektor som fortalte at en i M1klassen hadde bestemt seg for å slutte og dermed så hadde de nå en ledig plass.
Og om jeg ville starte?
En uke etterpå hadde jeg flyttet fra Bergen og inn på Blindern Studenterhjem.
Musikal!!

Singing in the rain. Sondheim. Bernstein. Weill. Oklahoma.
Michael Jackson. Barbra Streisand. Liza Minelli. Judy Garland. Cy Coleman og
Prøysen.
Rart med det.
Denne musikken som former en så lett.

Etter Bårdar gikk det noen år hvor jeg prøvde å lage eget materiale, men jeg fant ikke helt «den røde tråden» min.
Hvor blir den av?
Jeg spurte venner om hva den røde tråden min var?  
Og om hvor den var?
Men nå, endelig har jeg funnet ut av det;
Jeg er tråden.
Så hvis du har vanskeligheter med å sette meg inn i en bestemt sjanger så er det ikke så rart.
For alle de sjangerne jeg har vært borti,
interessert meg for,
sunget til,
de har formet meg.

For tiden studerer jeg vocal coaching på Complete Vocal Institute i København.
Her er jeg så heldig som får lov til å utforske stemmens enorme kapasitet sammen med andre elever fra hele verden.

Folk jeg har hørt ihjel: The Cardigans, Desiree, Anita Baker, Nina Simone, Jeff Buckley, Leonard Cohen, Sondre Lerches første ep, Ane Brun, Laryn Hill, Lionel Richie, George Michael, Michael Jackson, Jan Eggum, Bjórk, Millencollin, Warner G og Sissel Kyrkjebøsangen, Maj Britt Andersen, Odd Nordstogas tidlige album, Whitney Houston, Alicia Keys, Sarah Vaughan, sønnen til Cohen, Tom Waits sine tidlige plater, Green Day, Nirvana, Alanis Morisette, Michael Bublè, David Bowie, noen sanger av The Beatles, Janis Joplin, Stephen Sondheim, Cecilia Bartoli, John Mayer, Led Zeppelin, Eva Dahlgren, Allison Krauss, og så mange mange flere fantastiske sangere og musikere.
For en musikksmak. I`m doomed!
Forresten, tusen takk for at du leste helt ned hit.

 

Til slutt vil jeg bare si at

jeg leter fremdeles.

Vi ses.